Diverse:
UNESCO har vedtatt at stemmen til Carlos Gardel tilhører oss alle. 68 år etter at den argentinske tangokongen omkom i en flyulykke, er 800 Gardel-plater blitt en del av vår felles kulturarv. Artikkel på nrk.no. Publisert 29.09.2003.
Sommernatt i Sitges
Det er søndag kveld i den lille badebyen Sitges, like syd for Barcelona. Tangofestivalens siste dansekveld på Club de Mar, strandklubben som ligger så flott til et stykke bort på den brede strandpromenaden. Under åpen himmel, med et stort svømmebasseng ingen brukte, og katastrofalt, virkelig skandaløst dårlige dansegulv i rå betong. Det var flere som bokstavelig talt danset skoene av seg på det gulvet. Stuende fullt var det allikevel hele tiden.
Dette var den kvelden strømmen forsvant. Det begynte å brenne i det elektriske anlegget. Så kom regnet ... Det tegnet til å bli en trist dansekveld. For min del skulle det vise seg annerledes ...
Jeg danset med en dame fra Barcelona. Hun ble en av mine favoritter allerede torsdag kveld, festivalens første kveld.
Favoritter...? Vel, jeg fant fort ut at med mange hundre gjester på dansestedet, så var det som å bevege seg i en jungel. Bortsett fra de 25-30 jeg kunne telle fra Oslo, var så godt som alle ukjente for meg. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for ikke å danse med jentene fra Oslo, det kunne jeg heller gjøre hjemme senere. Her var det mange nye, spennende dansepartnere å utforske.
Men det var nesten litt for mye av det gode, kvinnene var i klart flertall. Jeg orket ikke å løpe fra den ene til den andre hele kvelden. Når jeg da fant en jente som jeg danset godt med, og hadde god kjemi med, da passet jeg på å gi henne noen pene komplimenter, og satte henne på favorittlisten, rett og slett. Så når denne kvinnen satt der ved siden av meg når jeg tok på meg skoene, og smilte så smørt til meg, så var det en invitasjon til en invitasjon som jeg naturligvis ikke kunne avslå. Jeg inviterte henne ut på gulvet. Vi danset meget bra sammen, og det gjorde vi også denne søndagskvelden.
Strømmen forsvant altså, og med det musikken. Helt uten musikk ble ikke dansen den samme, så det var bedre å ta en drink. Litt senere kom strømmen og musikken tilbake, men da begynte det å regne. Ikke så mye, men nok til at folk begynte å forlate Club de Mar. Min dansepartner og jeg var kommet godt i gang med dansen, og hadde slett ikke lyst til å gå noe sted akkurat da. De spilte jo fortsatt musikk. Hun hentet sjalet sitt, og vi dro det over hodene våre. En liten åpning på siden var nok til at jeg hadde den utsikten jeg behøvde for å navigere. Det ville være en overdrivelse å si at det var trangt på gulvet på dette tidspunktet. Vi danset så lenge det var musikk, og hadde det svært så hyggelig der under sjalet i sommerregnet.
Etter hvert som folk forlot stedet, ble det naturligvis slutt på musikken også. Alle de andre kveldene hadde det vært fast prosedyre å bevege seg langs promenaden lenger inn mot sentrum. Der er det en gedigen oppmurt benk, og det var alltid noen som hadde et lite musikkanlegg med. Promenaden ble omdannet til en Milonga. Mange dansende nattmennesker, og turister på by'n som undrende tittet på. Jeg likte faktisk denne delen av kvelden mye bedre enn Club de Mar. Det var færre mennesker og mer oversiktlig, stemningen var mye mer avslappet og behagelig. Det var lett å komme i kontakt med de som satt rundt "gulvet". Danseunderlaget var også bedre, og det sier jo ikke så lite.
Det ble mange sene netter, svært sene. Tangonatten endte ikke før det ikke lenger var natt. Når vi nå ruslende i duskregnet nærmet oss, så vi at det var nesten ingen der. Alle hadde søkt tilflukt i barer og på hoteller. På benken der det hver kveld hadde vært trangt om plassen, satt det nå bare fem-seks personer. Ingen musikk. Vi gikk bort dit allikevel. Idet vi kom frem hørte vi det. De på benken satt og sang! Tango, selvfølgelig. Jeg kjente igjen en av de sangene som jeg liker best. De sang virkelig bra, og vi måtte naturligvis bare danse etter dette akkompagnementet. Vi danset alene på strandpromenaden i regnet. Vi brydde oss ikke lenger om sjalet. Når den ene sangen var over, sang de en til, og en til. Det var helt magisk å danse der i natten, til en slik musikk. Folketomt, det føltes som om vi var helt alene, med sangen og bølgebruset fra Middelhavet i bakgrunnen.
En uforglemmelig tangonatt i Sitges. Er det ikke snart sommer igjen?
Artikkelen stod på trykk i "Tangofilen" nr 4/1999
Tekst: Jørn Knustad
Konsert:
Silvana Deluigi Group på Lillehammer 27.februar 1999
Under kulturarrangementet "Vinterspillene på Lillehammer" siste helgen i februar ble det arrangert en tangokonsert med Silvana Deluigi Group i kulturhuset Banken. Den første og eneste konsert i Norge. Frank Jarle Bruun og Anne Holt fra den lokale tangoklubben sørget for å rekruttere ca 15 personer som fra Oslo reiste oppover for en konsertopplevelse, og for å danse tango.
Vi var fire fra Oslo og fem fra Lillehammer som møttes fredag kveld til en hyggelig middag på Thorvalds. Etterpå, i et lite konferanserom, fikk vi danset tango helt til personalet skulle gå hjem. Vi sørget også for å invie en ny sjel i tangoens verden. Resten av Oslo-folket kom opp i løpet av lørdagen. Mens noen ladet opp med Odd Børretzen-konsert, tok undertegnede en sen siesta etter en lang dag i skibakken på Hafjell.
Konserten
Besetningsmedlemmer: Silvana Deluigi - vokal, Osvaldo Caló - flygel, Juan José Mossalini Jr. - bandoneon, Roberto Tormo - gitar.
Silvana Deluigi er egentlig en soloartist, som omgir seg med en liten gruppe musikere, og bruker litt forskjellig besetning på konserter og plater.
Silvana Deluigi er en vakker kvinne, med langt, sort hår. Som med de fleste av den nyere generasjon av tangomusikere, er Silvana Deluigis tango tydelig inspirert av Astor Piazzolla. Hennes stemme er en mørk, kraftfull mezzosopran, dyp og endeløs som en brønn. Hun synger intenst, med sentimentalitet og stor innlevelse. På et tidspunkt føltes det som om hun kom ned blandt benkeradene mot meg og sang. Jeg er redd det bare var innbildning. Med kun tre musikere på scenen, er det klart at alle tre spiller en viktig rolle. Allikevel dominerer Silvana Deluigis klare, vibrerende stemme fullstendig. Hun kommuniserer godt med sine dyktige musikere, men de forblir i bakgrunnen, som en del av kulissene. Ville jeg ha oppdaget det om de sluttet å spille? Jeg syntes det ble tomt og kaldt når hun forlot scenen, og lot musikerne spille en instrumental.
En gripende versjon av "Fuimos" traff meg rett i hjertet. Jeg ble også begeistret for "Balada para mi muerte". Jeg husker eller gjenkjente ikke alle låtene hun sang, men disse var med:
- Balada para un loco (musikk: Astor Piazzolla/tekst: Horacio Ferrer, 1969)
- Balada para mi muerte (Astor Piazzolla/Horacio Ferrer, 1968)
- Uno (Mariano Mores/Enrique Santos Discépolo, 1943)
- Fuimos (Jose Dames, 1945/Homero Manzi, 1941-47)
- Quien hubiera dicho (R. Sciammarella, 195x)
Sistnevnte ble brukt i Carlos Sauras film "Tango". I åpningsscenen, og når Elena besøker Mario i filmstudioet om natten og synger for ham.
I første settet kunne gruppen virke noe uinspirert, men jeg synes dette endret seg i andre settet. Lyden ble innimellom litt skjemmet av gjennomslag fra andre konserter i huset. Noen mente det ble lenge å sitte stille å høre på tango.
Dans
Etter konserten ble alle stolene stuet bort, og det store gulvet ble klargjort for dans. Frank sørget for musikk, og vi var igang. Karen var raskt ute og viste initiativ, hun fikk en dans med den unge, kjekke bandoneonisten, som tydeligvis hadde danset før. Dessverre var det litt få Lillehammringer å se på gulvet, det var litt skuffende. Jeg mistenker at noen ble sittende å titte litt, før de gikk hjem. Den store salen i Banken er veldig flott. Bygget ble reist av Lillehammer Sparebank i 1895, og er rikt utsmykket. Det har en mangfoldig historie, bl.a. som bank, rettslokale, restaurant, teater. Det ble også brukt av NRK til daglige sendinger under OL. Gulvet viste seg å være svært glatt, og noen ble observert spinnende og sladdende rundt i giroene. Dette ble forsøkt avhjulpet med små dammer av vann, vin og cola, strategisk plassert i hjørnene for å væte skosålene. Når klokken slo to var kvelden over. For tidlig, mente flere. Dessverre var det ingen som hadde stort nok gulv hjemme til å ha nachspiel, så det var ubønnhørlig slutt.
Jeg vil rette en takk til Frank og Anne, for at de organiserte tur og overnatting for mange av oss. En personlig takk til Irene som generøst åpnet sitt hjem.
 |
Litt om Silvana Deluigi Silvana Deluigi ble født i Buenos Aires i 1960. Hun bor i Paris og Buenos Aires, hvor hun har studert teater og sang. Hun har deltatt i flere teateroppsetninger og filminnspillinger. Hun har også bidratt på flere andre artisters plateinspillinger. Hun gir mange konserter, med forskjellige besetningsmedlemmer. Piazzolla-produsent Kip Hanrahan kaller henne "Queen of tango", og den største representant for en ny generasjon av tango-tolkere. Hun spiller inn sine plater i Paris, men de blir utgitt i Tyskland. |
| Utgivelser: TANGUERA, 1991 (Wergo, SM 1503-2) Juan José Mosalini - bandoneon Osvaldo Caló - piano Jean-Paul Celea - bass Tomas Gubitsch TANGOS, 1995 (Wergo, SM 1613-2). Medutgiver: Luis di Matteo - bandoneon Osvaldo Caló - piano Jean-Paul Celea - bass Ulrich P. Lask - saksofon |
Senere utgivelser er kommet til. Se linker under. |
Luis di Matteo (født 1934 i Montevideo) er kalt en av de siste bandoneon-virituoser av Piazzolla-genrasjonen. Har selv gitt ut ca 13 plater.
Juan José Mosalini er regnet som en av de store bandoneonister i Europa. Han har flere plateutgivelser, og gir konserter med større tango-orkestre. Han underviser yngre bandoneonister ved flere musikkonservatorier i Europa. Det var hans sønn som spilte med Silvana Deluigi på Lillehammer.
Osvaldo Caló har også egne plateutgivelser.
Kip Hanrahan om Silvana Deluigi, og CV.
Kip Hanrahan om Silvana Deluigi på american clavé records.
Silvana Deluigi på msm.
Artikkelen stod på trykk i "Tangofilen" nr 2/1999
Tekst: Jørn Knustad
|
FLORES DEL ALMA (Tangovals) A. Lucero, M. Garcia Ferrari, J. Larenza Recuerdos de una noche venturosa Que vuelven en mi alma florecer Recuerdos que se fueron con el tiempo Presiento que reviven otra vez Igual que aquella noche tan lejana Es esta de mi amarga soledad La luna sobre el cielo azul me alumbra Como otra blanca luna que ya nunca verre mas "Si quieres olvidarme, dejame" Dijiste la mañana que parti "Tu sabes que te quiero, te querre Y tuyo es el carino que te di A nadie quise tanto como a ti Mi amante te ofreci mi corazon Yo se que para siempre te ha perdido mi alma Ya que todo ha sido solo una ilusion" Asi me reprochabas sin saber Que yo compadecia tu dolor Que cuando me ofreciste tu querer Yo estaba enamorada de otro amor Comprendes el porque de mi partir? Comprendes mi amargura en el adios? Acaso con los anos me ya has olvidado Pero nunca yo ....... Igual que aquella noche... |
SJELENS BLOMSTER Norsk tekst: Jørn Knustad, 1999 Minner fra en lykkelig natt Som atter blomstrer i min sjel Minner som svant med tiden Jeg føler blir vekket til liv igjen Lik den natten for så lenge siden Er denne, i min bitre ensomhet Månen på den blå himmelen skinner på meg Lik en annen hvit måne jeg aldri mer får se "Hvis du vil glemme meg, forlat meg" Sa du den morgenen jeg dro avsted "Du vet jeg elsker deg, vil alltid elske deg Og din er kjærligheten jeg deg ga Jeg elsket ingen så mye som deg Min elskede, mitt hjerte jeg deg bød Jeg vet min sjel for alltid har tapt deg Siden alt var bare en illusjon" Slik klandret du meg uten å vite At jeg følte med deg i din smerte At når du tilbød meg din kjærlighet Var jeg forelsket i en annen Forstår du hvorfor jeg gikk? Forstår du min bitterhet ved avskjeden? Kan være du med årene meg har glemt Men aldri jeg ....... Lik den natten... |
Artikkelen stod på trykk i "Tangofilen" nr 1/2000
Dansesko, eller?
Jeg synes det Anders Hovind skrev om tangodarwinisme i sin artikkel i Tangofilen
nr 2/1999 var interessant og inspirerende. Sist sommer fant jeg meg selv i en situasjon som kanskje kan forbindes med dette begrepet.
Amsterdam. Jeg er på práctica i Studio Korte Leidseplein en fredag kveld. Jeg har somlet altfor mye med å komme meg ut, og det er nå bare en time igjen før kvelden er omme. Jeg setter meg lett nervøs ned på en av stolene langs veggen og tar på meg skoene, samtidig som jeg betrakter menneskene rundt meg. Det er mange mennesker på gulvet, og det sitter en del på stolene langs veggen. Nivået på danserne er ikke så avskrekkende som jeg fryktet, og jeg tenker at jeg gjerne skulle ha danset med en av de flinkere jentene. På gulvet er det ikke så vanskelig å se hvem de er. Det er bare det, at det er nettopp der de er, på gulvet. Der blir de nok sikkert en stund. Klokken går, og jeg har det litt travelt med å komme meg i dansen. Det nytter ikke å sitte å vente på at disse flinke jentene blir ledige.
Jeg kikker bortover stolrekkene. Hvem vil jeg danse med? Selv om det er en treningskveld, har jeg ikke lyst til å trene. Jeg ønsker meg en god danseopplevelse. Akkurat nå føler jeg ikke for å bruke denne dyrebare timen på en som er helt nybegynner. Det er jeg som skal by opp. Hvilke kriterier skal jeg legge til grunn for mitt valg? Hvem av de som sitter her er de beste danserne? Er det hun peneste av dem? Eller hun med det korteste skjørtet? Den lengste splitten? De mest spennende strømpene? Neppe. Noe av det kan muligens være en indikasjon, men jeg føler meg slett ikke så sikker.
Jeg lar blikket gli lengre ned. På føttene. På skoene. Her er det er mange forskjellige typer sko ute og går. Hun som sitter der borte ved døren har sorte sko med brede, flate hæler. Nei, jeg tror ikke jeg vil by opp henne. Hun ved siden av har noen slags platåsko, heller ikke aktuell. Og en med flate sandaler - glem det! Jeg tar meg selv i å se etter jenter med riktige dansesko. En som er flink til å danse har sannsynligvis oppdaget fordelene ved å danse på gode sko. Hun har derfor investert i ordentlige tangosko, innbiller jeg meg. Jeg kikker igjen langs gulvet bortover stolradene. Det er flere som har sko som ser ut som tangosko. Enkelte har høyere hæler enn andre. Betyr det at disse jentene har bedre balanse, og derfor er bedre dansere enn de andre? Det er vanskelig å si, men det krever sikkert god balanse å danse på en høy, tynn hæl. Jeg er i villrede. Jeg føler allikevel at teorien har noe for seg, selv om det på en practica ofte er litt mer uformell påkledning. Jeg har ikke tid til å spekulere for mye. Jeg kaster meg ut i det, og byr opp en jente som har dansesko med passe høy hæl. Tiden var ikke tilstrekkelig til å teste ut om teorien faktisk stemte. Jeg fikk i alle fall en fin danseopplevelse.
Artikkelen stod på trykk i "Tangofilen" nr 4/1999
Tekst: Jørn Knustad
Symptomer på en Tango-Junkie
Du vet at du er en Tango-Junkie når...
- Du har danset med en tango-hotshot, og overlevd
- 8 er mer enn et tall
- Din garderobe er overveiende svart
- Du hører på tango-musikk hjemme
- Din drømmereise går til Buenos Aires
- Du lurer på å slutte hvis du ikke har hatt minst et tango-høydepunkt i løpet av uken
- Du skjønner at du er i ferd med å bli å revet med
- Din beskrivelse av tango har gått fra ubegrenset entusiasme til "du ville ikke ha forstått..."
- Dine venner planlegger i hemmelighet å bortføre deg for å gi deg en grundig omprogrammering
- Du har sluttet å si unnskyld når du krasjer, du bare tangoer deg ut av den floken du har laget
- Du har alltid et ekstra par dansesko i bilen
- Du skulle ønske at du hadde valgt spansk som valgfag på skolen
- Du har solgt eller flyttet unna en del møbler for å få treningsplass
- Du sørger for at du aldri går tom for frisk-pastiller
- Du svetter ikke lenger ved tanken på å føre en boleo
- Du er villig til å reise langt for å danse tango
- Du har hatt den store tango-krangelen med din partner
- Du passer på å alltid holde ankler og knær samlet
- Du planlegger resten av ditt sosiale liv slik at det ikke kommer i veien for tango-aftener
- Du deler mennesker opp i de som danser tango, og de stakkars sjeler som ikke gjør det
- Du har avansert fra treningsgrepet til fullkontakt-tango
- Du må jobbe hardt for å opprettholde kontakt med ikke-tango venner (hvis du har noen igjen)
- Du har danset et år, og er ennå ikke lei av å snakke om tango
- Du har utviklet en evne til å dreie enhver samtale inn på tango i løpet av 2 minutter
- Du holder ikke lenger fester hjemme, du har milongaer
- Når du ser deg i speilet, ser du som oftest på dine føtter
- Handlevognen fungerer ofte som dansepartner
- Du passer på å lete etter tango-CD´er når du er i utlandet
- Du blir alltid oppspilt av tango, uansett hvor trett du er
- Du sjekker internett for tango-steder før du reiser utenlands
- Du er villig til å bruke dobbelt så lang tid på å kjøre til en milonga som du faktisk bruker på å danse
- Du gjør automatisk ett eller annet tango-lignende når du beveger deg gjennom en folkemengde
- Dine passord på datamaskinen er tango-relaterte
- Du har trent opp øret til å gjenkjenne tango-muligheter i all slags musikk
- Du husker hvor, når, og med hvem du danset din første ordentlige tango
- Du trener både på å føre og å følge for å forstå dansen fullt ut
- Du har en liste med telefonnumrene til den indre kjernen av tango-folk i ditt område
- Du tar alltid med en tango-CD på fester i håp om at det blir litt tango
- Tango har minsket, om ikke ødelagt, din interesse for all mulig annen dans
- Din lidenskapskurve er mye høyere sammenlignet med dine før-tango dager
- Du får ikke gjort så mye annet sammenlignet med dine før-tango dager
- Hva gjorde jeg egentlig i mine før-tango dager?
- Hvilke før-tango dager?
- Du har blitt et nattmenneske
- Dine venner introduserer deg med ordet "tango-" før navnet ditt
- Du har blitt observert i å gjøre tango-trinn på parkeringsplasser og bussholdeplasser
- Du har lapper om kommende tango-arrangementer på kjøleskapet
- Du har utviklet en sunn frykt for å skade føttene dine
- Din interesse for sko kan lett bli misforstått som fetisjisme
- Du er innom Fretex- og UFF-butikker for å supplementere din tango-garderobe
- Du vurderer å gå til innkjøp av klær som man vanligvis ikke ser blant folk
- Du har en boa i skapet
- Du har to boaer i skapet
- Du bruker dobbelt så mye tid som før på personlig pleie
- Du skjønner hvor sjelden det er man finner en slik lidenskap i livet
- Du har oppdaget gleden ved barfot-tango
- Du danser tango i tankene
- Du må danse. Du bare må danse
- Du har begynt å ta fotbad
- Du fritter ut de som har danset tango i utlandet
- Noe av det mest spennende som finnes er å danse tango med en helt fremmed
- Det forekommer at du synger i øret på din partner når du danser
- Du føler den spesielle gløden i natten når en tango-hotshot nærmer seg i din retning
- Din favorittfarge er tango-svart
- Tanken har slått deg at Johnny Cash oppdaget tango-svart lenge før deg
- Familie og venner regner det som en selvfølge at du ønsker deg tango-relaterte presanger
- Du har fått private tango-timer som presang
- Du har befunnet deg i uvanlige situasjoner som best kan beskrives som tango-øyeblikk
- Du blir forbundet med et bestemt tango-trinn
- Du, selv om du er norsk nordmann, har begynt å gi damene komplimenter
- Du har blitt flink til å ta imot komplimenter
- Du tar noen tango-trinn foran speilet på badet før du legger deg
- Du studerer tango-videoer i sakte film
Cleenex i Kirkeveien 14. mars 2001
Å komme seg oppover Kirkeveien i rushtrafikken kan være en prøvelse, og denne ettermiddagen var jeg lovlig seint ute for å hente ungene i barnehagen. Midt i musikken innannonserte celebert besøk fra Buenos Aires: selveste Nestor Marconi - live i studio. Som en annen Robert Normann satt argentineren taus, vi kunne bare ane at noen satt der og pustet gjennom nesen, men en stemme presentert som argentinas kulturattaché forklarte at vi skulle få høre den største bandoneonisten i Buenos Aires. Hvilket understatement, som om det finnes noen i andre byer som kan gjøre Nestor rangen stridig? Reporteren klarte ikke å uttale bandoneon, men det gjorde ikke noe, for maestro satt i kroken på Marienlyst på direkten, og begynte å spille. Helt alene.
Åh, milde himmel! Noe så vidunderlig! Noe så sterkt, noe så direkte, komplekst, enkelt, og vakkert! Musikken gikk rett i fletta og lyden skjøt som et lyn ut fra radioen og inn i hjertet. Jeg knakk sammen i tårer, midt i Kirkeveien. Rakk bare såvidt å vrenge bilen ut av køen, før Majorstua forsvant i hulkende kramper av ekstatisk lytterglede.
Der - speilet i et av Kirkeveiens påskevinduer - satt jeg naglet av tonene. Det var som å få få kakket toppen av skallen, og motta en brutal rotfylling med tango. En mørk kloakk av demoner og djevler, angst og pine ble drevet ut gjennom den gapende skalpen av exorsisten Marconi, og han fylte meg opp med blomster, varme blikk, og edelstener. Jeg, en troløs hund, hørte guds stemme for første gang, og 14. mars 2001 opphørte å eksistere. Nestor Marconi tryllet frem en bedre verden, med andre farger og mer kjærlighet. Han gjorde noen kompositoriske kast, og bildene forandret seg som i et kaleidoskop; stadig nye landskaper og andre perspektiver. Åh! Marconi kjørte film på innsiden av den duggete frontruta: et panorama i tangodimensjon.
Så var det over, og ingenting var som før. Tre tørk med Cleenex, før jeg ga bånn gass over krysset og kom inn i Suhmsgate - men hva skulle jeg der? Barnehagen stengte hvert øyeblikk, og lå dessuten i stikk motsatt retning!
Jeg måtte bare takke. Bortenfor Shellstasjonen så jeg i tunnelsyn ambassadebilens blå skilter komme imot, og uten tanke for hverken politi eller bøter, men helt i tråd med den nye verdensorden jeg fornemmet så sterkt, foretok jeg mitt livs u-sving, og havnet bak den røde Volkswagen. Inni gjenkjente jeg dypt nede i høyre forsete den blanke issen til min nye lederstjerne. I førersetet: brillesilhuetten til kulturattachéen, som jeg kjenner litt fra før. Jeg lå på hjul, ca 50 cm fra Argentinsk territorium gjennom Oslos gater.
Beskyttet av CD-plakettens immunitet utførte førerbilen noen eksentriske trafikale improvisasjoner, som gjorde meg - en hittil lovlydig borger og ansvarsfull familiefar - til multippel lovbryter i løpet av de ti minuttene turen tok gjennom sentrum. Langt borte ante det meg at dette var en skikkelig dårlig idé, og at voksne folk holdt da ikke på med sånt. Utenfor Grand Hotel blinket de inn til siden, og med mafios presisjon åpnet vi bildørene synkront.
Ut steg kulturattachéen og hans kone, og herr og fru Marconi. Noen meter bak: en nyfrelst disippel, blodfan og radio-hypnotisert forfølger, men tross alt: ikke lenger en fare for trafikken. En rask hilsen på argentinsk vis: et kyss på hvert kinn (kan vi ikke begynne med det i Norge også?), og jeg fikk lettet mitt hjerte for den kjærlige bør: "Gracias, Señor Marconi - bravo!". Jeg fortalte hvordan dette siste kvarteret (det første i den nye tidsregningen) hadde forløpt, og mesteren sprakk opp i et hjertelig smil: "så hyggelig at noen hører på radio". Jeg takket igjen, denne gang knelende på fortauet, før jeg måtte stikke. Vi vinket farvel som gamle kjente.
Jeg rakk barnehagen med noen minutters margin, men var helt uten frykt - oppløftet - som et nytt menneske.
Jon Larsen
Hot Club de Norvège